Kaniner / Rabbits

I helga er Ruben på besøk hos bestemor og bestefar helt alene. Stor gutt nå.
I dag har vi vært å sett på små og store kaniner sammen med tante Aud. Det var spennende helt til ei lita kaninklo kom i konflikt me ei lita Rubenhand. Etter det var det greit å betrakte dem på betryggende avstand.
Det er Jorunn som passer kaninene mens broren m/familie er på ferie. Hun startet med å passe 7 kaniner, men nå teller de 12. :)

Ruben is here this weekend,visiting Grandma and Grandpa all on his own. He's a big boy now. Today we've been out with Auntie Aud to see some rabbits. It was very exciting till a small rabbit claw got in to a conflict with a small Rubenhand. After that he looked at them at a safe distance.
It's Jorunn who looks after the rabbits while her brother and his family are on holiday. When she started there were 7 rabbits, now they count 12. :)

De er nå søte da.
Sweet,aren't they?

Det ser ut som om begge koser seg.
It looks like they're both having a great time.

Tett på

Sitter her og pusler med bildene mine og gløtter innom bloggen min av og til. Noe må en da finne på inne,for ute er det overskyet og kaldt. Innimellom regnbygene kommer det noen haglskurer. Brrrrr. På bloggen var det kommet en ny kommentar,og via den fant jeg bloggen Fotoverden og konkurransen Tett på. Bare for moro skyld sender jeg tre bidrag.

Det første har jeg kalt "Etter regnet"



Det andre har fått navnet "Rose "


Det tredje må bare få navnet "Tett på en breiflabb"

PS. Elisabeth,som er den ene av "breiflabbene",

gitt meg lov til å bruke bildet. : )

Vår / Spring

Da er våren her,etter min mening den flotteste årstiden vi har. Alt våkner til liv igjen. Humla surrer i blomsterripsens utallige blomsterklaser. Forglemmegeien starter med lys lilla knopper,som sakte skifter farge til lysende blått etterhvert som de åpner seg. Blåbærriset bærer bud om hva vi har i vente senere, det blir nok en del blåbær som kan plukkes i spann og munn.

The spring is here,I think that's the best time of the year. Everything seem to wake up again. The bumblebees are busy in the flowering currant bush. The Forget Me Not starts off with nice light purple buds,slowly changing the colour to bright blue as the flowers open. The bluberry flowers tell us a bit about what to expect later on, there will no doubt be a lot of berries to pick.

Gratulerer Elisabeth.

Den 5.mai for 23 år siden var en rimelig stresset dag. I utgangspunktet var det en slik maidag som egentlig kan være ganske så typisk her på disse kanter,ihvertfall når det gjelder været. Det var sol fra en helt skyfri,klar og høy himmel,
og nordavinden kom fra alle kanter. Med andre ord, en helt vanlig maidag på de fleste områder. Det som gjorde denne dagen så ulik andre dager i mai,var at Elisabeth meldte sin ankomst.
Før vi kunne ønske henne velkommen,var det så mye jeg skulle ha gjort. Storesøster Solveig hadde bestilt pannekaker til middag, og pannekaker ble det. Storesøster skulle også plasseres hos tante Aud, men tante skulle på barnekontroll med søskenbarn Hanne, så da ble det til at vi kjørte hele gjengen dit før vi satte kursen mot byen og sykehuset. Vel ombord i ambulansebåten ser jeg at klærne som dekker til min store mage, er fulle av fettflekker fra pannekakestekinga,men det ble ikke tid til å bekymre seg over en slik bagatell, for jenta ville tydeligvis ut for å se seg om i denne verden.
Ambulansebåten gikk for fullt, og 13 minutter etter at vi ankom sykehuset, kom Elisabeth til verden i rekordfart.

Gratulerer med 23-årsdagen Elisabeth.

Hurra jeg har vunnet....

Det kunne like gjerne

ha vært 1.premien,
så glad ble jeg,

men det var 3. premien.
At premien er en bok

jeg har fra før,
gjør ingen ting,

hovedsaken er at
mitt bilde har blitt premiert.

Fotokonkurransen ble arrangert av
fotofestivalen Nordic Light i samarbeid
med Kristiansund Kommune.
Temaet var:
"Medvind uansett vær"
som er Kristiansunds visjon.
Jeg skulle visst bli invitert for å ta
imot premien, men har ikke fått brev ennå.
Spent ja, det er helt sikkert,
det kribler i magen av barnslig glede.

Siste innspurt

Her er det jeg driver på med for tiden, strikker bunad til turbogutten i byen. Snart skal erme nr. 2 til jakken være ferdig, å da er det "bare" monteringa igjen,den viktigste jobben etter min mening. Hvis monteringa ikke er bra,blir heller ikke det ferdige produktet vellykket. Jeg skal også strikke røde knestrømper,hvis jeg rekker det. Da gjenstår det å se om pjokken vil bruke antrekket, det kan jo hende det klør.

Når jeg sitter her på stua og strikker

skinner sola inn gjennom vinduet.

Nå tenker du sikkert at det blir en

avhandling om sola som avslører alt støvet her hos meg.

Det kunne det fort ha blitt,men hjernen min jobber i andre baner i dag,

og jeg foretrekker å legge merke til et lite øyeblikks skjønnhet.

Sola skinner på et lite speil som ligger på glassbordet,

og refleksjoner blir synlige som små regnbueflekker i taket her inne.

Bedre enn å ergre seg over støvet,ikke sant?

Nydelig med farger syns nå jeg.

Hvordan har du det?

Jo takk, bare bra.
Det er vel det svaret du som oftest får når du stiller det spørsmålet, ikke sant? Jeg har begynt å si sannheten når noen spør meg,med stor fare for at jeg blir sett på som ei sytete kjerring som elsker å snakke om sykdommen sin, og i tillegg så er det kanskje siste gang denne "noen" stiller dette spørsmålet. Alt dette kan jeg leve med. Hva som er vanskelig å leve med er at jeg for tiden er redusert til en sofasliter,det pga av at jeg er blitt feilmedisinert. Denne feilen førte til mitt lille "lynnedslag" omtalt i et tidligere innslag på bloggen.
Jeg skulle nå ha "flagret" som en sommerfugl fra bed til bed i hagen,travelt opptatt med å rydde.I stedet sitter jeg da her å tenker på alt jeg skulle ha gjort.
Ironisk nok er en sommerfugl symbolet til den foreningen som brer sine vinger ut for oss som har denne kroniske sykdommen. Sjekk her og les litt om oss.
Kanskje du også tenker som jeg gjorde før jeg visste bedre,at lavt stoffskifte var noe feite damer unnskyldte seg med når kiloene la seg på sidebeina.Så nå sitter jeg altså her og er en av disse feite damene som i verste fall har lagt på seg 10 kg siden desember. I tilegg er jeg nesten helt uten energi,føler at det lille som er her av den sorten bare strømmer ut av fingertuppene,sånn kjennes det ut ihvertfall.Hvis jeg en dag klarer å vaske et par golv,så står bøtta der mens jeg sliter sofa et par dager, og bøtta lurer på når den skal bli tømt.
Huden er tørr,ekstra tørr,og hårtapet er blitt større. Jeg har en ekkel metallsmak i munnen,sår i munnvikene,er til tider også svimmel. Vil du ha mer? Hodepine. Søvnløshet. Jeg blir også deprimert,med hodet i hendene kan jeg bare sitte der å være så utrolig fortvilet over at jeg ikke klarer å gjøre de tingene jeg har lyst til å gjøre,å da er det tåreflom må vite.
I tillegg til alt dette blir jeg rett og slett forbannet på legen som ikke lyttet til hva jeg sa gang etter gang.
Jeg har vel insett at det ikke er noe vits i å bli forbannet,det bruker jeg sårt tiltrengt energi på.
I stedet prøver jeg å glede meg over vårens inntog, litt varmere i været, lysere kvelder og alle planter som våkner til live igjen, blant annet hestehov og hvitveis.





Sauer med små lam.

Jeg mater fremdeles mine mange flyvende venner. I treet utenfor vinduet er det er yrende liv,flere arter kommer hit for å få mat,her representert med disse tre: Gråspurv,grønnfink og rødstrupe.Jeg trenger ikke å bruke energi for å nyte synet av disse vakre skapningene, og det er positivt.




Gullfiskene i hagedammen begynner å bli aktive igjen. Fire av fem har klart vinteren, og det er positivt det også (ihvertfall for de fire).

I dammen er det også frosker. De har vært der og lagt i fra seg sine "gelêkladaser" som med tid og stunder skal bli små rumpetroll.Etter min mening er også det positivt,for det er utrolig gøy å følge denne utviklingen på nært hold.

Så kjære venn,hvis vi treffes og du spør hvordan jeg har det, kan det godt hende at jeg spør om du vil vite sannheten ,eller kan hende at jeg isteden forteller deg om de tre positive F-ene: Fuglene,fiskene og froskene.

Ha en fin vår.