Jeg lurer på hvor dette bærer hen jeg...
Her sitter vi med hver vår lap top og kommuniserer.
Vi, det er besteforeldre,foreldre,barn,barnebarn,
samme ulla hele gjengen.
www - world wide web - verdensomspennende edderkoppnett,
og vi er fanget og vi lar oss fange gang etter gang.
Det er vanskelig å komme seg løs fra dette edderkoppspinnet,
vi sitter i klisteret.
Den store edderkoppen sitter der
og venter på byttet sitt som er oss.
Vi får nærmest panikk hvis vi tenker tanken
på ei hel helg uten nettilgang.
Egentlig skulle vi hatt sånne helger med jevne mellomrom,
helger totalt blottet for pc, laptop, I-pad (eller hva det nå enn heter)
Før i verden var det noe som het konversere,
det betyr vel å føre en samtale hvis jeg ikke tar helt feil.
En kunne snakke sammen - med lyd - og med kroppsspråk.
Nå skriver vi bare det vi vil si på Facebook,
og så kan det hende det blir kommentert,
med stor fare for å bli misforstått,
for det hjelper ikke hvor mange
smilefjes,
blunkefjes
eller
hundreogørtenandrefjes
du velger å bruke.
Lyden er ikke der,
det er ikke noe tonefall.
Mimikken mangler.
Og da er det ikke enkelt å skjønne alt.
Det hender også at personen som kommenterer
sitter i samme rom,
bare en lenestol borte.
Lurer ofte på hvorfor.
Er det fordi at vi vil vise omverdenen
at vi kommuniserer,
noe omverdenen slett ikke trenger å vite.
Tenk på all tiden vi bruker på dette.
Tid som jeg for min del
kunne ha brukt noe av
til å vaske hus,luke i hagen,
rydde alle mine roterom osv.
Men jeg er som så mange andre - fanget.
Det begynte med blogg.
Så kom dagen da jeg fikk facebook-konto,
selv om jeg sa at det skulle jeg ikke ha.
Aldri!!
Det var vel da at det hele ble "time consuming"
som min svigerinne sier.
...men det skal jeg ha - jeg twitrer ikke - ikke ennå.....
